DM
ENG GER A + A -

Forvaltergården- bindeleddet mellom Jernverket og

Forvaltergården - bindeleddet mellom jernverket og "den store verden"

Det var her skipperen på danskeskuta henvendte seg, når han kom med korn til arbeidere og driftsbønder. Det var her malmskipperen, som kom med malm fra Neskilen eller Tromøya, ga beskjed om at nå var det klart for lossing.
Hit kom folk som hadde noe til gode hos verket for å hente jern eller matvarer.
Det var her man hadde oppsynet med alle produktene som skulle fraktes ut på markedet - smijern i stenger, ovner og gryter i alle slags størrelser og mye, mye annet.
Det var her proviant- eller magasinforvalteren holdt til - verkets forvalter i Tvedestrand.Han haddeansvar for all inn- og utskipning som jernverket sto for. Her hadde han kontor og her bodde han og familien.
Forvalteren i Tvedestrand
Stillingen som forvalter i Tvedestrand var en av de bedre betalte funksjonærjobbene ved verket.
Den kunne kombineres med skipsrederi og handel og brukes som springbrett for den som ville opp og fram.
Den første representanten til Smith-familien, byens fremste skipsredere i andre halvdel av 1800-tallet, begynte sin karriere i Tvedestrand som forvalter for verket. Og da Herman Smith døde i 1753, giftet enka seg med han som overtok forvalterstillingen.

Christian Holm
Christian Holm, som var forvalter i perioden 1816-55, var egentlig tiltenkt enn annen rolle enn å holde styr på kornog jern i Tvedestrand.
Som ung mann var han blitt sendt ut på en flerårig utdannelsesferd i Europa, bekostet av Jacob Aall. Han var bl.a. student ved Bergakademiet i Freiberg (Sachsen), hvor Aall selv hadde studert. Meningen var at Holm skulle lede driften av et jernverk, som Jacob og Niels Aall hadde planer om å opprette i Nissedal. Når det kom til stykket ble Nissedal-prosjektet avlyst, og Holm fikk i stedet jobben som forvalter i Tvedestrand. Han hadde også oppgaver i forbindelse med verkets gruvedrift.
I 1833 utfordret Christian Holm sin egen arbeidsgiver og støttespiller (Jacob Aall) ved stortingsvalget. Og han ble valgt. Det ble med en stortingsperiode, men Holm var også Tvedestrands bys første ordfører og han var aktiv i lokalsamfunnet på mange vis.

Sjøboder og magasiner

Tvedestrand var inn- og utskipningshavn for Næs Jernverk gjennom mesteparten av verkets historie. Verket hadde sjøboder, magasinbygninger og opplagsplasser ved bryggene, hvor matvarer, jernprodukter og malm ble mellomlagret.
Matvarene - først og fremst korn, men også erter, sild, poteter og annet, ble fraktet videre til verket. Det samme gjaldt malmen.
Jernet skulle ut i verden. Mye av det gikk til København og andre steder i Danmark; selvsagt også til byer og steder langs kysten i Norge. Noe ble sendt lenger ut i verden - i en periode var f.eks. Næs Verk med på eksporten av "Norway Iron" til Nord-Amerika.
Verket var utvilsomt med på å skape liv og røre i Tvedestrand, og bidro til at stedet utviklet seg fra et lite strandsted til en by. Da Tvedestrand først fikk ladestedsrettigheter og siden bystatus, var stedets rolle som inn- og utskipningshavn for verket et moment som ble tillagt betydning. Verket var viktig for Tvedestrand og Tvedestrand var viktig for verket.


Forvaltergården
Huset ble sto ferdig omkring 1774 og den første forvalteren som holdt til her het Knud Westlye.
"Bevarte detaljer i interiøret, viser oss med all tydelighet at vi har for oss et rikt dekorert rokokkohus" (Hans Olaf Aanensen). Bygningens størrelse og form er i stor grad som den var opprinnelig, men det er viktig å huske på at huset i utgangspunktet var godt synlig fra havneområdet og ikke var så innebygd som det siden ble.
I 1880 ble deler av bygningen innredet som apotek og her holdt Tvedestrand apotek til i mer enn hundre år.
Også en annen dominerende bygning i Tvedestrands havnebilde hørte opprinnelig til verket. Det gamle rådhuset på brygga var opprinnelig magasinbygning og ble bygd i 1852. Først i 1936 ble bygningen tatt i bruk som rådhus.
Næs Jernverk 1665-1959
Næs Jernverk ligger tre-fire kilometer nordvest for Tvedestrand sentrum.
Verket var i drift i nesten tre hundre år - fra 1665 til 1959.
Verket var i deler av 17- og 1800-tallet i fremste rekke blant de norske jernverkene. Produksjonen besto av smijern og stål, og støpejernsprodukter som ovner, gryter og mye annet. Masovnen ved verket var i drift til 1909. Stålproduksjon fortsatte til 1959.
Verkets maskiner fikk kraft fra Storelva og de store mengdene trekull som trengtes iproduksjonen ble levert av bøndene i Holt, Vegårshei og andre nabobygder. Verket ga sysselsetting for et hundretalls arbeiderfamilier og skapte ringvirkninger i et stort området omkring.
Jacob Aall, som ledet verket 1799-1844, er den mest kjente av verkseierne. I tillegg til å delta aktivt i verkets drift var han også politiker og forfatter. Han var representant på Eidsvoll i 1814 og ved flere storting, og han oversatte bl.a. Snorres kongesagaer.
Nå er det gamle verksområdet omgjort til museum, hvor man kan oppleve og lære om hvordan et norsk jernverk vari gamle dager. Viktige bygninger ved verket, som masovnen, hammerbygningen og stålovnen, er godt bevart og vises frem for publikum.
Like ved verksområdet ligger Lunden, en romantisk landskapspark, som ble anlagt av Jacob Aall og hans kone Lovise. Parken er i dag åpen for alle.
Et par kilometer fra unna ligger Solberg-gruva, en av verkets hovedgruver. Her tilbys det i sesongen daglige omvisninger.