DM
ENG GER A + A -

Lunden

Lunden- Nes Verks romantiske park!

Den romantiske landskapsparken Lunden ble anlagt mellom 1810 og 1825 Ideene bak denne parktypen oppsto i England rundt 1750, og de ble overført og videreutviklet på kontinentet i tida etterpå. Inspirasjonen til Nes kom kanskje fra tyske og danske hager og parker? Parkene skulle være landskapsaktige, man etterliknet variert natur med skiftende uttrykk, det skulle være både spennende, sentimentalt, vilt og romantisk. Denne stilen avløste en mye strengere, rettlinja, regelmessig og frisert stil. Den engelske landskapsstilen slo godt an i Norge, det lå til rette for den romantiske, naturaktige stilen i norsk natur- og kulturlandskap. Ofte beholdt man de symmetriske barokkhagene ved hovedhuset, og la en landskapspark utenom.

Skog

Viktige innslag i en romantisk park:

Vannspeil, kanaler, vann i bevegelse, broer, stier, ruiner, templer, fuglehus,urner, lysthus, drivhus. Det var viktig med overraskelser, så stiene gikk i slynger, buskene vokste tett, og det åpenbarte seg stadig nye utsikter og dekorative elementer. Siktlinjer viktig virkemiddel.

Parkanlegget på Nes Verk

Jacob Aall kjøpte Nes Verk i 1799, og noe av det første som ble igangsatt var bygging av den såkalte ”Eremitagen” (1800), som vi kanskje kan se på som parkens forløper.

Jacobs kone Lovise Andrea, f. Stephansen, sto for anlegg av parken i perioden fra 1810 til sin død i 1825. Kanskje hadde hun hjelp av landskapsgartner Priess? (Antakelse fra Ulf Hamran.)

Inspirasjonen kom kanskje fra Frederiksberg Have i København, som ble omdannet etter ”engelsk mønster” på 1790-tallet. Slottsforvalteren der var nær omgangsvenn med familien Stephansen.

Trolig ble eksisterende trær og planteslag brukt, samtidig som både stedegne og importerte vekster ble plantet inn. Storelva fikk nytt løp, og det ble gravd ut tjern og kanaler og bygd demninger og terskler. En halvøy ble omgjort til en øy.

Samtidig ble selvsagt hageanleggene ved gården bygd ut og vedlikeholdt, og det var både drivhus, vindruer, orangerier, strutsehage, fuglebur, hestebegravelse, andedam og minnesmerker i tillegg til det området som nå fungerer som park (det var jo ikke noe skille mellom privat hage og offentlig park den gangen, både hagen og parken tilhørte gården og var ikke for allmennheten, selv om det visstnok ikke var gjerde rundt Lunden – men det er gjerde på et av Lund-maleriene!). Parken var regnet for å være uvanlig fin i norsk sammenheng, og det fins diverse begeistra beskrivelser fra 1800-tallet (oppfinnsom anleggskunst, dekorative motiver, vegetasjonsrikdom). Lunden er regnet som en fullverdig representant for den engelske landskapsstilen, en romantisk park ”i miniatyr” (sammenliknet med store anlegg i England, Tyskland osv.)

Lunden, terskeldam 06.jpg

Vann
Vannspeilet i tjernet var et sentralt element, med busker og trær som lutet seg utover, og gule vannliljer, karpefisk (karuss), svarte svaner og en pram som del av idyllen. Kanalen som førte inn i tjernet hadde terskler for å sikre rolige vannspeil avløst av lyd og bevegelse, og for å hindre erosjon (utgraving ved sterk strøm). Det er blitt sagt at Lundtjenna ble mudret hver 3.-4. år for å forhindre at den grodde igjen. I tjernet ligger den ei øy der det stod et tempellignende fuglehus. I senere tid stod en utstoppet hjort i dette bygget. På øya vokser det fremdeles ungarsk syrin.

Stier/spaserveger
Det ble anlagt slynga spaserveger med ca 1,5 meters bredde. Disse var helt gjengrodd, men er funnet igjen ved hjelp av stikkprøver i jordlaget og reetablert på samme sted. ”Ovalbrua” som den bueforma brua med støpejernsrekkverk kalles er rekonstruert med bruk av buevokst eik. Rekkverket er det opprinnelige.

Åpne sletter/engerEngene ble slått, og graset ble brukt på gården. Det var ikke gjerder rundt parken, idealet var et tilgjengelig og ”folkelig” anlegg (som ikke var beregnet til allmenn bruk av den grunn…) som nærmest gikk i ett med landskapet.

Grotten
I parken var det en 16 meter lang grotte. Den var murt som buehvelv av slaggstein. Den lå i nord-syd-retning, og hadde natt- og dagside, atskilt av farget (blått) glass, og en ”romantisk rugåker” utenfor. Slettabekken rant gjennom grotten. I nattdelen var det mørkt og skummelt, og dekorert med skjell. I dagdelen var det benker så man kunne sitte og hygge seg, og utenfor var det plantet ”en romantisk rugåker”.

Lysthuset
Lysthuset som står i Lunden i dag er bygd i sveitserstil. Den opprinnelige konstruksjonen var et luftigere bygg, kanskje uten fast tak, men med et slags espalier til klatrende planter. Det var støpejernsrekkverk på bolverket, med en port ved trappa. Man kan identifisere tre (eller fire) akser (siktlinjer): mot utløpsdammen, mot bukta, og mot ovalbrua.

DSCN0052.JPG

Planteslag
Vi har ikke nøyaktige opplysninger om den aller tidligste vegetasjonen/beplantningen, men den har vært frodig og mangfoldig. Det skal f.eks. ha vært 52 forskjellige slags liljer her!

Mange trær (bøk, ask, osp, lønn, lerk, granpil, svartor, balsampoppel, lind, alm), prydbusker (blåhegg, alaskakornell, purpurspirea, hassel, tysbast, skjærsmin, bærbusker, snøbær, ungarsk syrin, berberis, alperips, bregner) og blomster (vannliljer, krølliljer, kanskje akeleier, lupiner, kjempekonvall osv.) Moskusjordbær (sterile her, dvs. får ikke bær).

Jacobs sønn Nicolai Benjamin importerte mange planteslag til hagen ved Lillegård, og kanskje også til Lunden.

Gjengroing og forfall

I april 1852 kom den danske gartneren Jens Døllner til Nes Verk. Han gjorde ingen større inngrep, men holdt parken ved like. I sin dagbok sukker han over forsømmelsene, men ”de 13 ansatte klarer i alle fall å holde grusgangene frie for ugras”! Etter 1870 er det knapt brukt penger på parken (pga eierskifter, manglende økonomi eller interesse osv.) Døllner døde i 1910.

I perioder har det vært ridebane, idrettsplass, dansebane (bygd i 1930-åra) og andre aktiviteter her. I 1920 – 50 ble området delvis tilplanta med gran og edelgran. Gjenvoksing til ”villniss”, Lundtjenna grodde helt igjen.

Restaurering og ny virksomhet (fra 1993)
Parken er blitt stilt til disposisjon for allmennheten. Kommunen har i noen år hatt ansvar for drift og vedlikehold, museet tok over ansvaret fra 2005. Granplantingene er hogd ut, tjenna gravd ut (6 000 m3 masse), bolverk og murer bygd opp, kistedam, masse vegetasjonsrydding, leita fram stier, strevd med flom.