Masovnenes forhistorie
Rennverkene, jernhyttene, hammerverkene
Kjært barn har mange navn: Navnene rennverk, jernhytte og hammerhytte ble brukt om hverandre. Det skal vi også gjøre i det følgende.
De gamle norske jernverkene ble ikke til som lyn fra klar himmel. De hadde en teknologisk og organisasjonsmessig forhistorie i rennverk, jernhytter og hammerverk - dels klynger av slike verk. Rennverkene ble bygd der eksperter, etter grundig kartlegging, fant egnet jernmalm. Alt i alt vet vi om drift av seks rennverk i Norge.
Rennverk var små, industrielle anlegg for fremstilling av jern, og de fantes i Norge mellom omtrent 1540 og 1630. Rennverkene produserte smibart jern med lavt karboninnhold (under 0,5 prosent). Jernframstilling i rennverkene skjedde gjennom den direkte metoden, det vil si i bare én ovn, i en kontinuerlig prosess. Stangjernet ble brukt i skipsbyggingen, ved bergverkene og i sagbrukene.
Rennverk og jernverk
Rennverkene kan sees som et utviklingstrinn fram til opprettelsen av jernverk basert på masovner. Flere steder ble det bygd jernverk der det tidligere hadde vært rennverk. I masovnene ble det produsert såkalt råjern med høyt karboninnhold (mer enn 1,8 prosent), som kunne støpes til for eksempel kanoner, kuler, ovner og gryter, men som ikke kunne smis til stangjern. Før jernet kunne smis, måtte det «ferskes» i en ferskeovn. Denne metoden for framstilling av stangjern kalles derfor den indirekte metoden, der to ovner (masovn og ferskingsovn) ble tatt i bruk.
Opprettelsen av et rennverk var mye billigere enn opprettelsen av et jernverk. Det krevde mindre bemanning og trekull og var teknologisk sett mye enklere. Stangjern fra rennverkene var derfor rimeligere enn stangjern produsert med den indirekte metoden i masovner. Dessuten kunne stangjernet fra rennverkene ha høyere kvalitet. I Tyskland ble det i en periode drevet rennverk side om side med masovner.
Importert teknologi
Rennverkene bygde på teknologi importert fra de tysktalende landene, nærmere bestemt Schlesien. Kyndige innvandrere sto for import av teknologien og tilvirkningsmåten. Ovnene i rennverkene ble derfor også kalt for «tyske rennherder» eller «schlesische rennherder».
Rennverkene besto av et pukkverk (stampeverk), der to til fire stempler knuste jernmalmen. Dernest var det to rennherder med blåsebelger der malmen ble smeltet til en deigaktig masse av jern og slagg. Til slutt fantes det en storhammer og en kniphammer der den deigaktige massen ble hamret ut til jevne jernstenger. I tillegg til disse to hamrene, fantes det en vanlig esse til finsmiing. Stampeverket, blåsebelgene og stor- og kniphammerne ble drevet av til sammen tre vannhjul.
Georgius Agricolas tegning av et rennverk fra hans lærebok i bergverksdrift, De re metallica (1556). Lisens: Falt i det fri (Public domain)/wikicommons.
Hakadal - Norges første rennverk
Det første rennverket startet opp i Hakadal i 1541/1542. Den bergverkskyndige tyskeren Hans Glaser hadde i 1538 fått rettighetene til å drive jerngruve på Grua, og hyttearbeidere og utstyr ble hentet til Norge. Rennverket var i drift fram til 1545, deretter forfalt anlegget. I 1570- til 1580-årene forsøkte engelske jernverksfolk å få i gang en masovn i Hakadal, men de mislyktes. Først rundt 1700 ble et jernverk grunnlagt på samme sted (Hadeland eller Hakadals jernverk).
Jernhytter ved Gjerpen (Skien)
Norges andre rennverk – eller egentlig en klynge av flere jernhytter – ble til i 1543 ved Gjerpen i Skien. Opprettelsen skjedde også her med hjelp av tyske spesialister. Malmen var den beste man hadde funnet i Norge fram til da. Hyttene ble dels drevet av kongen og dels av private entreprenører, men det er ikke sikkert hvor mye sammenhengende drift det var eller om rennverksdriften var vellykket. Fra og med 1625 var det masovnsdrift på stedet, og da under navnet Fossum jernverk.
Jernhytter i Oslo
Det tredje rennverket – også her en klynge av tre jernhytter – ble bygd ved Akerselva i Oslo. I 1550 fikk høvedsmann på Akershus slott og øverste berghauptmann i Norge, Peder Hanssøn, ordre om å opprette ei jernhytte til slottets behov, muligens ved Nedre Foss. Jernhytta var kanskje i bruk fram til 1602. I 1557 ble et nytt rennverk bygd ved Akerselva på grunnen til gården Brekka, omtrent der Norsk Teknisk Museum ligger i dag. Jernhytta var lite lønnsom og ble nedlagt i 1584. I 1591 tok Casper Kopmann opp driften, denne gang med større hell. Kopmann anla enda ei jernhytte, og denne var i drift i 1604. I 1614 fikk kongen anbefaling om å legge ned all jerntilvirkning ved Akerselva og samle produksjonen i Bærum. Likevel kan jernhyttene i Oslo ha vært i drift fram til 1620. Mellom 1538 og 1542 var det også planer om å opprette et rennverk ved Sognsvann, der en tidligere hadde funnet jern. Det ble imidlertid bare gruvedrift ved Sognsvann; planene om et rennverk ble ikke satt ut i livet.
Rennverket på Vestfossen
Den fjerde grunnleggelsen av et rennverk skjedde i 1602. Kongen bestemte da at det skulle anlegges ei jernhytte i Vestfossen. Rennverket ble anlagt på Hans Pederssøns eiendom, godset Sem i Vestfossen, men ble sannsynligvis drevet med lite hell, for det er ikke dokumentert drift etter 1605. I 1626 utviklet lensherre Ove Gjedde konkrete planer om å opprette et jernverk i Eiker, som det ikke ble noe av. I 1649 ble Hassel jernverk grunnlagt i Skotselv.
Økriverket i Bærum
Den femte etableringen av et rennverk skjedde i dagens Bærum. På oppdrag fra kongen bygde den tyske bergverkskyndige Paul Smelter et rennverk i Bærum i 1610. Bemanningen var på 5 til 6 mann. Smelter ble i 1614 utnevnt til embedsmann med ansvar for jernhyttene i Akershus len, og muligens var det Smelter som rådet kongen til å samle all jerntilvirkning rundt Oslo i Bærum. Etter 1614 bygde Smelter to nye jernhytter i Bærum, «Vøyenhytten» og «Gudmundsrudhytten», samtidig som det første rennverket ble lagt ned. De to nye hyttene ble til sammen omtalt som «Økriverket». I begynnelsen av 1620-åra fikk tyskeren Tobias Kupfer i oppdrag å bygge en masovn på samme sted. Masovnen sto ferdig i 1621 og ble tatt i bruk («påblåst») året etter.
Moss jernhytte
Vi vet om et sjette rennverk, som hyttemester Anders Henriksøn forpaktet i Moss i 1610. Det må ha blitt bygd tidligere, men det fins ikke dokumentasjon på dette. Henriksøn betalte leie for rennverket i 20 år og søkte i 1632 om å forpakte det i ytterligere 30 år. Det ble imidlertid ikke betalte leie for denne nye perioden, slik at det er usikkert om det var drift i verket etter 1632. I 1704 ble Moss jernverk anlagt på stedet.
Barbu rennverk?
Utover de nevnte rennverkene fikk lensherre Erik Munk i 1574 privilegium til å anlegge et rennverk i Barbu (Barbo), som i dag ligger i Arendal. Det er ingenting som tyder på at jernhytta ble bygd. I 1630-åra ble Barbo jernverk bygd omtrent på samme sted.
Masovnenes og jernverkenes seiersgang
De norske rennverkene ble, etter mye prøving og feiling, lagt ned i tur og orden. I første halvdel av 1600-tallet ble de siste rennverkene avviklet. Mangel på lettsmeltelig jernmalm, kompetente fagarbeidere og trekull nevnes som årsakene til at rennverkene forsvant. Det er usikkert hvor mye stangjern som ble framstilt ved rennverkene og hvor stor økonomisk og samfunnsmessig betydning de har hatt. Det er mest rimelig å se verkene som et overgangsstadium til jerntilvirkning med masovner fra og med 1620-tallet. Masovnene gjorde det mulig å tilvirke betydelig større mengder jern. Samtidig krevde de en ny type kompetanse og atskillig mer kapital.
Litteratur
Bjørløw-Larsen, Erik og Segalstad, Tom Victor (2020). Fra malm til metall. Fire artikler om bergverkshistorie og metallfremstilling i Norge fra 1500-tallet til 1800-tallet. Kongsberg: Norsk bergverksmuseum.
Thuesen, Gunnar (1957). Masovndrift: en kort oversikt over masovnens utvikling og masovndrift i Norge, Volund, Oslo: Norsk teknisk museum, 125–157.
Thuesen, Gunnar (1974). Rennverksdrift: en jernfremstillingsmetode i Norge fra 1539 til 1622, Volund, Oslo: Norsk teknisk museum, 83–111.
Thuesen, Gunnar (1979). Den første dokumenterte bergverksdrift i Norge, Volund, Oslo: Norsk teknisk museum, 7–58.
Thuesen, Gunnar (1977). Noen norske jernverker: bevarte minner fra den gamle jernverkstiden. Stockholm: Jernkontorets bergshistoriska utskott.
Thuesen, Gunnar (1988). Bergverksdrift i Oslo-området, Volund, Oslo: Norsk teknisk museum, 56–58.