I Norge har vi identifisert 37 jernverk med masonvsanlegg. Disse er fra tiden 1622 til 1909. Vårt mål er å publisere informasjon om hvert av disse verkene, og de vil etter hvert få hver sin omtale på denne siden. Dette arbeidet er første steg i et større prosjekt om de gamle norske jernverkenes historie. Selv om det er skrevet mye om enkelte jernverk, er det behov for ny forskning, og arbeidet vil gå over flere år. Ta kontakt med oss om du vil bidra eller har spørsmål.

Hva gjør et jernverk til et jernverk?

Jern er det metallet vi finner mest av på jorden, men det finnes svært sjelden i ren form, og må utvinnes fra myr- eller jernmalm. I Norge har det foregått produksjon av jern siden førromersk jernalder (omtrent 300 f.v.t.). Produksjonsmåten har utviklet seg fra utvinning av myrmalm i såkalte jernvinner til utvinning av bergmalm ved rennherdsdrift og senere masovnsdrift. På tross av teknologiske nyvinninger fortsatte bøndene mange steder med selv å tilvirke jernprodukter fra myrmalm fram til 1800.

Da masovnene kom til Norge på 1620-tallet endret dette etter hvert norsk jernproduksjon på en grunnleggende måte. Man kunne fra da av framstille flytende jern som igjen kunne støpes. Dette ga muligheter for å lage helt nye og viktige produkter som kanoner, kuler, ovner og gryter. Masovnene var også mye større enn de tidligere rennherdene, og produksjonen av jern økte derfor i mengde.

Støpejern var et sprøtt materiale. Det skyldtes et høyt karboninnhold i jernet (mer enn 2,1 prosent). I hammersmier foredlet man råjernet til smijern ved å drive ut karbonet. Gjenstander av smijern og stållegeringer tålte slag, som spikre og verktøy.