Årets utstilling setter søkelys på en mindre synlig men vesentlig del av jernverkets virksomhet—treformede mønstrene som brukes til støping i sand. På Næs jern og staalværk ble det satset mye på høy kvalitet av både smijern, spesialstål, og støpegods. Til dette siste er tremodeller av høyeste viktighet.
De fleste norske jernverk og støperier måtte ha et modellsnekkeri for å skape støpemønstre. Til tross at det finnes lite informasjon om modellsnekkerne på Næs er det tydelig at de var allsidige og fagkyndige håndverkere. Tremodellene som ligger igjen på verket er et testament til deres arbeid.
Innen industrielle produksjonsanlegg hadde former vanligvis lang levetid og ble brukt gjentatte ganger; det var derfor avgjørende for effektivitetsnivået i støperiet at de ble riktig lagret og forble lett tilgjengelige for neste produksjonsrunde. Over tid, avhengig av variasjonen av støpegods som et gitt anlegg kunne produsere, kunne slike form- «biblioteker» ta mye plass. Formenes overlevelse var avhengig av beskyttelse mot temperaturvariasjoner og tilstrekkelig luftstrøm, ettersom både fuktighet og ekstrem tørrhet er skadelig for treverket. Til tross for at Næs fortsatt har hundrevis av mønstre i sin samling, er dette mest sannsynlig bare en brøkdel av hva jernverket en gang hadde i sitt mønsterbibliotek.
På oversiktskartet fra 1877 er det markert et bygg for oppbevaring av tremodellene, noe som tyder på at det var et betydelig antall mengde av disse nyttige mønstre (bygn. O). Historisk sett har disse tremodellene hatt liten verdi utover umiddelbar bruk i produksjonen, derfor har de fleste gått tapt fra de ulike jernverkene både her i Norge og i utlandet.
En tremodell er en eksakt kopi av ønsket støpt gjenstand. Modellen presses ned i støpesand for å lage et avtrykk som flytende metall helles i. Metallet størkner i formen for å gi ønsket fasong. På Næs foregikk det støping både i åpen og lukket form, og mange av de tidligste ovnsplatene var støpt i åpen form laget i kasser direkte på gulvet som flytende råjern ble ført til. Tremodellene vist her er til støping i lukket form, eller såkalt overkassesystemet, hvor mønsteret brukes til å danne hulrom i pakket sand, vanligvis i to halve eller flere deler.
Noen av tremodellene er enkle men elegante i formen, mens andre er bygd opp av mange individuelle deler som et slags puslespill, og disse må passe perfekt sammen for å skape den riktige formen. Presise målinger er kritisk—en millimeter eller to feil, og delen som skal støpes av mønstret vil ikke fungere som den skal. Disse tremodellene måtte derfor skapes av dyktige håndverkere som trengte god kunnskap om ingeniørfaget, matematikk, maskinering og håndarbeid, men også egenskapene til både treverk og metall, f.eks. krympetillegg eller «patternmaker’s krymp» samt størkekrymping, kjølekurver og avgassing. Fargene på tremodellene er en kode for ferdigstillelse—rød betyr som støpt, uten videre bearbeiding, gul signaliserer overflater som skal maskineres, og svart betegner hulrom i støpegodset. Forskjellene i rød fargen på de utstilte tremodellene er en indikator på varierende tidsperioder på de enkelte støpemønstrene
På Næs finnes det fortsatt hundrevis av tremodeller for støpegods brukt til infrastruktur, industrimaskiner, arkitektoniske elementer, bygningskomponenter, håndverktøy og mer. Støpegods fra disse tremodellene kan sees i alle bygningene på Næs, inkludert i Snekkerboden, hvor rester av en reimdrevet aksling fortsatt henger fra taket med deler som er gjenkjennelige fra objektene i utstillingen. I Maskinen, et av Norges tidligste maskinverksteder, ser man også reimdrevet aksling samt roterende hjul, skiver og tannhjul støpt fra lignende mønstre. Man kan også se alt fra hjulstokker og skovler til vannhjul, kamhjul og drev, samt diverse beslag i bygningene og uteområde på verket.
Utstillingen viser også tre støpte produkter basert på tremodellene som er utstilt, og i Lunden kan du se Ovalbrua, med stolper støpt etter tremønsteret som vises her. Det kommer tydelig frem fra variasjonene av tremodellene i utstillingen hvor viktig jernverk og støperier var til utvikling av norsk industri.
Mange av tremodellene, sammen med diverse støpte deler, var etterlatt i Digelstålverket da Næs Jern + Staalværk la ned etter den store flommen 13.november 1959.
Digelstålverket på Næs ble etablert på 1860-tallet med kunnskap hentet inn fra England. I stålovnene ble stål av høy kvalitet produsert i digler—leirkrukker med lokk.
Næs ble anerkjent for sitt stål av utmerket kvalitet. Dette stålet ble støpt til barrer som ble smidd eller valset til stangjern eller støpt til maskindeler eller andre ferdig produkter. I dag er det kun to komplett digelstålverk som er bevart som kulturminner, den på Næs og den andre i Sheffield i England.
Bilde t.v: Digelstålverket, Næs. Bildet t.h: Digelstålverket, Abbeydale, Sheffield, UK. Foto: Ian M. Spooner
På Digelstålverket på Næs ser man fortsatt mange tremodeller liggende, samt noen av de gjenstander støpt fra disse spennende mønstrene. Man kan også se på jernverksområdet forskjellige støpte industrideler som vitner både til betydningen og utbredelsen av tremodellene skapt av dyktige om anonyme håndverkere på verket da det var i drift fra 1665 til 1959.